Hyrdene var der kanskje mer "tilfeldig", de var på jobb som de alltid pleide. Disse nattevaktene, de hørte englekoret synge. Gud lot også dem få se himmelens herlighet komme til jord. De kunne ikke lese, men de fikk høre de gode nyhetene forkynt likevel - for de hørte englesangen! Og de fikk se. For de trodde det de hørte, derfor gikk de for å se. Så de høyt i rang, og de lavt nede - begge var der rundt krybben.
Men keiser Augustus, landshøvding Kvirinius og øvrigheten ellers, fikk ikke høre englesangen. De fikk nyheten av andre. De hadde hørt profetenes ord om dette Jesus-barnet som skulle bli født, men de valgte å overse det. De fikk seg en sjokkartet opplevelse. Da sannheten gikk opp for keiseren, fikk han panikk. Så han bestemte at alle små gutter under to år skulle drepes. Da ble han kvitt "konkurrenten". Så reaksjonene på barnet i Betlehem var veldig forskjellige.
Det fortelles om Benjamin Franklins 50 års dag (1756), at vennene i Paris hadde invitert til selskap. Statsoverhoder, vitenskapsfolk og celebriteter var invitert. Da festen startet manglet bare en person, selve jubilanten. Ingen hadde husket å invitere ham! Det ble svært tamt og pinlig. Idag glemmer vi også lett jubilanten når vi feirer jul. Da blir julefeiringen tam og tom. Det blir ofte bare stress og mas. Og et enormt pengeforbruk. Fråtsing i mat og gaver. Det er kasseapparatene som ringer inn julen. Alt dette gir oss en vemmelig følelse. Vi har beveget oss langt bort fra den første julenatt. Enkelheten, freden og den ekte gleden uteblir. Verden har mange steder forblitt kald og ond - for Jesus ble ikke tatt inn i varmen.
