At "Gud er kjærlighet", har vi hørt mange ganger. Det kan lett bli et litt "slitt" uttrykk. Veldig trist, for Han er selve kjærligheten (agape). Han kan ikke la være å elske oss, det er Hans vesen/natur. De gangene jeg leser Bibelen fortløpende, fra perm til perm, er det tålmodigheten Hans som slår meg. Tålmodigheten er en av kjærlighetens frukter. Så mye galt Israels-folket gjorde, de sviktet Gud gang på gang - men så fort de viste tegn på å vende tilbake til Guds råd og kjærlige veiledning, var Han der med Sin hjelpende hånd.
Grunnen til at Gud utvalgte Israels-folket, var at de var det minste av alle folk. Gud er svak for de minste! Vi har en del av Guds natur i oss, for vi er skapt i Hans bilde, så tenk bare så lett du smelter for en liten valp eller kattunge. (Film-klipp av slike har millioner av "likes" på Facebook). Slik har Gud det med Sitt "eksempel- folk" om vi kan kalle Israel det. Og slik har Han det overfor oss også. Han ønsket så inderlig det beste for folket, men de ville ikke ha noe med Gud å gjøre. De ville styre selv, så de ble sin egen gud. Så ting gikk riktig så galt.
Likevel, de innså innimellom at de trengte Gud, trengte å leve i Hans omsorg, høre på de råd Han kom med. Gud var der og reddet dem ut av situasjoner de selv rotet seg opp i - igjen og igjen. Like ofte sviktet de etterpå. Men Gud kan ikke svikte Sine elskede barn, det er imot Hans natur. Vi kan ane hvordan Han har det overfor oss, når vi tenker på våre små barn. Vi sier ikke til ettåringen: "Nei, nå falt du igjen, klarer du bare to steg? Du snubler hele tiden. Jeg hjelper deg ikke mer nå." Aldri i livet om vi sier slik! Vi er kjempeglade for de første nølende steg på egne bein! Vi ringer besteforeldre og alle som vil høre. Tenk at hun begynner å gå! Med ømhet strekker vi hånda ut til når de faller. Opp igjen. Neste gang er det flere steg, og stødigheten kommer gradvis. Vi fryder oss over å være til hjelp. Slik er Gud også.
De som står oss nærmest, sårer oss dypest. Vi blir løyet for og sviktet. Vi reduserer forventninger til hverandre, blir mer forsiktige. Tillit blir til skepsis. Vi lærer av erfaring. Kjærligheten trappes ned. Prisen er svært høy! Slik er ikke Gud. Han lærer aldri av erfaring! HOS GUD ER KJÆRLIGHETEN STERKERE ENN ERFARINGEN!
