Bibelen (2.Mosebok, Exodus: utvandringen) forteller om den aller første påsken. Moses skulle da føre Israel ut av fangenskapet i Egypt. Kong Farao gjorde hardnakket motstand, og landet ble rammet av ti plager. Han gir til slutt slipp på Israel. Ved den siste plage, skulle alle førstefødte av hankjønn dø. Men Gud ga en måte å redde livet på. Så på Guds befaling holder så folket sin første påske:
Et feilfritt lam skulle slaktes. Blodet skulle strykes på dørkarmen. Det var tegnet på at de skulle få leve. Da skulle ikke døden ramme dem som var i det huset. Ikke alle VILLE bli reddet, eller de ville ikke tro at blodet hjalp. Så Egypt ble rammet av mye sorg. Men blodet redder. Utfrielsen fra Egypt har sin forutsetning i forsoningsblodet.
Kong Farao gjør et siste forsøk på å underkue Israel, og sender sin hær etter dem. Da deler Rødehavet seg og Israel går tørrskodd over og i sikkerhet! Vel framme på andre siden, samler havet seg igjen. Hele Faraos hær drukner. Gjennom historien gjenopplever Israel igjen og igjen dette forløsningsdrama i den årlige påskefesten. Lammet som ble slaktet, blodet som ble strøket på dørkarmen, peker hen mot Jesu død på Golgata. Blodet redder oss fra evig død, "den andre død" som Bibelen kaller den. Hva gjør vi med det? Lar vi blodet redde oss?
