Hellig, hellig, hellig! Slik presenteres Gud i Skriften. Hans brennende hellighet, og hele himmelens ærefrykt går igjen som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Nesten ingen våger å forkynne "frykt Gud og gi Ham ære"! Vi kan ikke forkynne den fryktinngytende siden ved Gud (mener noen), for folk må ikke skremmes. Og Gud som dommer utelater vi helt, for vi skal jo ikke være negative og gi folk dårlige nerver. Neida, vi henter fram "sukkerskål-forkynnelsen" med en alltid smilende Gud som klapper oss på hodet og sier at alt er greit.
Vi var på julegudstjeneste i en kirke i Oslo sist desember. Bortsett fra presten (som nesten ikke trodde på noe av det som står i Bibelen!), var alt riktig så greit: Det sto bra til med stort sett alt og alle i hele verden, så himmelen var på et vis sikret for alle. Ingenting er synd, så det er ingenting å bekjenne og vende om fra heller. Nei, så ullen og tam er ikke vår Gud! Denne presten lever på en løgn. Han er ikke født på ny. Han trenger et møte med den levende Gud/Jahve/Jehova, som betyr "den selveksisterende som åpenbarer Seg". Den hellige og rettferdige dommer. Og Guds Sønn Jesus, vår "bro" til himmelen. En berøring av den Hellige Ånd gir kraft og åpenbaring fra oven, som er en nødvendighet for å leve som kristen. Det hadde fått fart på presten! En kirke uten den hellige Gud, som selv mener de ikke trenger omvendelse og ikke tror på Guds Ord - er bare en klubb.
Guds godhet og kjærlighet er ikke et argument for oss til å bli frelst. (Frelst betyr reddet). Vi trenger å bli reddet fordi vi er fortapte i utgangspunktet. Gud tåler ikke synd (for den skiller oss fra Ham), men elsker synderen. Derfor må mennesket vende seg bort fra synden.Så fordi Gud er kjærlighet, er det nåde nok hos Ham til å redde oss - og vi tilbys faktisk en himmel/en ny jord der vi kan tilbringe evigheten. Men det er opp til oss. Fra Guds side er alt klart.
